Noen ganger lurer jeg på hvorfor jeg står så himla tidlig opp. Én ting er å våkne tidlig (da kan man snu seg andre veien og sove igjen), en annen ting er å stå opp tidlig.
I dag våknet jeg altså tidlig. Veldig tidlig. Klokken fire. Og sto opp.
Men hva har dette med overskriften å gjøre? - Vel, jeg tror jeg syns det er deilig å være våken når man egentlig ikke skal være våken, - men på en tid hvor noen ER våkne men ikke helt vil vedkjenne seg det. Som en struts med hodet i sanden.
Litt morsomt, men mest irriterende.
Som min nabo, Gauleren.
Dette er egentlig en litt trist historie. Tror jeg.
Gauleren er en gutt i tyve-årene. Han drikker EN GOD DEL, og det pleier å arte seg omtrent som det her:
Klokken seks begynner vorspielet. Da er Gauleren trolig allerede ganske god i gassen, for så snart musikken skrus opp og de andre gjestene kommer begynner han å gaule. Først litt innendørsgauling, - ikke akkurat med innestemme, - for så å bevege seg mot vinduet for å rope HALLO til alle som går forbi. De sier av og til hallo tilbake, og da brøler Gauleren noe til dem som jeg ennå ikke har klart å tyde.
Etter hvert som festen utarter seg, henger Gauleren mer og mer ut av vinduet for å gaule hilsener til alle som går forbi. På dette stadiet har han også begynt å synge. Eller "synge". Noe som kan likne på fotballsanger strømmer i hvert fall ut fra de vidåpne vinduene med blå karmer. Det er omtrent på den tiden jeg bruker å legge meg.
Når jeg så våkner, som regel uanstendig tidlig, er Gauleren fortsatt våken og i farta, - men da er vokabularet begrenset til stort sett bare HALLO. Ut av vinduet, og/eller inn i stuen. Siden han nå som regel ikke får noe svar, blir HALLO'ingen mer og mer sint og irritert, og andre uforståelige ord begynner å blande seg mumlende inn i monologen.
Så, - ganske plutselig, blir mumlegaulingen stille. Dette skjer rundt fem-seks-tiden om natten/morgenen. Da har Gauleren gaulet i ca. tolv timer, trolig uten stans. Det er i grunn ganske imponerende å holde ut så lenge, både av Gauleren selv, men også av de andre festdeltakerne som holder ut med det.
Det er litt gøyalt å observere dette gjentakende fenomenet, men mest trist, egentlig. Det minner meg litt for mye om mennesker jeg kjenner og har kjent, som heller ikke er så flinke til å sette korken på flaska før den er tom og vel så det. I den grad man setter korken tilbake på flasker som er tomme, da...
Jeg er litt usikker på hvorfor denne historien havnet under overskriften "Strutsehode i sanden". Jeg kan bare anta at Gauleren forsøker å gjemme eller glemme noe. Men der han står, med baken i været, er det ganske lett å se ham allikevel.
Det litt komiske med at strutsen stikker hodet i sanden blir plutselig ikke så komisk lenger. Lizm.
